Sosiale media: På godt og vondt

Sosiale media har auka DRASTISK. Du treng ikkje lese forskningstal for å få beviset. Det er berre å smugtitte på sidemannen på toget/bussen/trikken/legekøen, uteplassen etc. Dei fleste klikkar og skriv eit eller anna på face, insta eller snap. Det er daglegdags prosedyre, og vi kan berre gå inn i oss sjølve og tenkje på kor ofte vi er på sosiale mediar i løpet av ein dag. Det er fleire timar….

På same tid som at bruken av sosiale mediar aukar i alle aldrar, er også psykiske sjukdomar noko som ikkje blir mindre av. Så er spørsmålet: Kor negativt kan sosiale mediar påverke eit menneske som slit frå før. Eller som har begynt å slite pga. inntrykka frå alle desse nettstadane/ appane/ sidene? Det er det truleg ikkje tall på (ennå), men eg er temmeleg sikker på at det er mange som iallfall ikkje blir betre av å sluke det som kan påverke ein negativt, eller «trigge» for å bruke eit meir brukt ord i dag.

For det er ofte slik at vi menneske søker det som ein drøymer om å oppnå, men som på andre sida gjer deg sjukare opp i hovudet. Mange ynskjer å sjå ut som den spreke dama som trenar kvar dag og et fisk og kyllingfilet opp og ned i mente. Andre vil gjerne shoppe alt det fine som vert reklamert for i hytt og pine, men som likevel ikkje har dei pengane som trengs for å handle på den aktuelle nettstaden osv…..andre igjen søker informasjon om ditt og datt og endar opp med å føle seg elendig. Dette er det negative med sosiale mediar då alt er så tilgjengeleg. Det er jo berre eit tastetrykk, og so er du der, og har du satt på varsel, får du det opp om du vil eller ei.

Så korleis sile ut det negative som gjer deg ennå meir deprimert eller sår?

For det første: Slutt å følge dei sidene/personane som gir deg dårleg sjølvkjensle. 

For det andre: Husk at samfunnet i dag bær preg av mykje «fake». Du kan retusjere bilder, du kan operere og fikse og fakse på utsjånaden med meir.

For det tredje: Mange som lever av sosiale mediar blir sponsa av både det eine og det andre, og betaler slett ikkje for alt dei formidlar.

For det fjerde: Prøv å bli glad i deg sjølv, og gje blanke i alt som ser så rosenrødt ut. Dei fleste har sitt å slite med.

MEN, så kan også sosiale media være positive. Det er nemleg meir rom for å vise den ein sjølv er, – på godt og vondt. I dag tør vi meir enn nokon gong og opne oss, og fortelje kven vi er, og kva som kan være tøft i kvardagen. Og nettopp det synes eg er bra. Ja, det er svært viktig i denne sosiale verda vi lever i. Og sjølv brukar eg Facebook mykje. Til jobb for å få kontakt med folk, og for å dele artiklar og familiære gleder. Det synes eg er gull med Facebook, og Instagram for den del. Det handlar til sjuande og sist om å bruke dei sosiale kanalane til noko positivt.

Vi har alle eit valg: Oss sjølve privat, unge og voksne, foreldre etc. Vi kan velgje kva vi ynskjer å bli påverka av. Det er jo berre å klikke på «følger», «slutt å følge», eller «blokker»…Det er opp til kvar enkelt, men mitt råd er å velgje med omhu: Velg det som gjev deg positiv energi, og god sjølvkjensle.

Nokre tankar på ein fredagsettermiddag.

Springerinneklem

Frykta for treningssenteret

Treningssenteret kan være skummelt for mange. Det kan kjennast ukjent, det er flust av apparat som du er usikker på korleis fungerar, det er mykje folk ( spesielt på kveldane), nokre har på seg sin siste treningsoutfit, og andre struttar av god sjølvtillit. Så står du der og føler deg hjelpelaus. Ei kjensle som ikkje er noko motiverende akkurat, men treng det være så ille som du fryktar?
Eg har skrive ei sak om dette tidligare i Dagbladet. Artikkelen er på bokmål, så dokke som set pris på nynorsken min får berre tåle det:)

 –De fleste har nok med seg selv

Kristin Blytt Kaurstad. Foto: Kristin Roset

–Jeg møter mange som ikke vil trene blant andre innendørs da de føler seg beglodd, ikke har de rette klærne eller ikke aner hvordan de skal angripe apparatene. Det er fryktelig synd da de fleste har mer enn nok med seg selv, og trener i sin egen boble, forteller muskelterapeut og fysisk trener på Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer, Kristin Blytt Kaurstad.

Hun møter oss på Spenst Arena, hvor hun jobber som personlig trener. Treningshverdagen er noe annerledes da hun venter sitt andre barn i februar, men den spreke jenta er ikke redd for å troppe opp i treningsklær.

–Nei, det tenker jeg ikke på. Etter mange år i bransjen har jeg lært meg å ikke bry meg om hva andre tenker. Og for å være ærlig. Jeg tror ikke folk er så opptatt av alle andre rundt seg. Det er nok bare noe vi føler selv, og selvsagt noen mer enn andre.

Kroppspresset er større

Blytt Kaurstad møter mange forskjellige mennesker i jobben sin, og forteller at kroppspresset som er mye større i dag enn tidligere, er en av de største grunnene til at folk holder seg borte fra studio. 

–Dessverre er det slik. Med dagens antrekks trender, sosiale medier hvor det poseres i alle retninger og med mye speil overalt er det ikke rart at noen kan kjenne seg utrygge og usikre. Og har du ikke prøvd de ulike apparatene før, aner du jo ikke hvor du skal begynne. De ser jo nesten ut som romskip for en «nybegynner», forteller hun.

Veiledning og tid på dagen

Kristin anbefaler å be om veiledning de første gangene. Det kan være av en som jobber på treningssenteret, eller en personlig trener. Da står du ikke på «bar bakke», og lurer på hva du skal angripe først. 

–I tillegg ville jeg avtalt med en venninne eller en kamerat. Tren sammen, ha det sosialt og så vil du raskt «glemme» at det er flere rundt deg. Og hvorfor ikke trene på morgenen eller på dagen hvis du har mulighet. Fra 17.00 og utover er det som regel fullt, og da kan det føles «skumlere» å oppsøke senteret.

Lars Zachariassen (31) er utdannet fysioterapeut med videreutdannelse i kognitiv terapi og idrett. Han opplever at mange har en høy terskel for å trene blant andre, av flere grunner. 

Lars Zachariassen i fint driv. Foto: Rune Helliesen

Redsel for å bli latterliggjort

–Mennesker jeg er i kontakt med peker på alt fra frykten for å mislykkes med treningsprosjektet, til feil bekledning, redselen for å bli latterliggjort eller ikke være i god nok form. Mange tenker at treningsstudioet er en arena for de som allerede er i god form, er veltrente, slanke og ellers vellykkede. Inntrykket kan ofte forsterkes av treningsbransjen markedsføring, og således oppleves som et miljø det er vanskelig å få innpass og finne tilhørighet i, forteller han.

Finn noe som fungerer for deg

Han sier videre at problemet er at disse tankene og forventningene til treningssentrene ofte ikke er basert på realiteter. En rask titt i det fleste studio vil synliggjøre at alle får innpass. Ung eller gammel, stor eller liten, syk eller frisk, med eller uten godt treningsgrunnlag. Selvfølelse og sammenligning med andre blir ofte utslagsgivende for negative tanker rundt treningsoppstart.

–Det er ikke slik at alle må trene på et treningssenter. Absolutt ikke. Det viktigste er å finne noe som fungerer for deg, uansett aktivitetsform og miljøet det foregår i. Men dersom du ønsker å trene på studio men lar være på grunn av frykt, er det fryktelig synd.

Lag en avtale

Hans anbefalinger for å komme over «bøygen» er å ta oppgjør med egne tanker og inntrykk av treningssentrene. Flytt fokus fra kropp, klær og nåværende form til funksjon og ønsker for tiden som kommer. 

–Lag en avtale eller trapp opp på et senter hvor du bor, gjerne sammen med noen, og undersøk stedet. Her kan ansatte vise deg rundt, forklare og fortelle. De er tross alt på jobb for å hjelpe; med trygging, opplæring i apparater eller annet. Deretter ville jeg gitt det et forsøk, minimum fire-fem økter, før det blir foretatt et valgt om dette er et sted jeg vil fortsette å være.

Eg trenar styrke 2-3 gongar i veka og diggar det. Bryr meg fint lite om kva dei andre rundt meg tenkjer, men har kjent på frykta i tidlegare tider. Kva gjer eg med dette apparatet? Ser eg teit ut? Det er uansett svært få som bryr seg om akkurat deg. Dei er meir opptekne av seg sjølv. Foto: Hanne Dahl
Lov å le litt av seg sjølv:) Foto: Hanne Dahl

Hverdagsglede og mestringsfølelse

Zachariassens mener at treningssentrenes policy rundt bekledning og ufarliggjøring rundt det å tørre å møte opp har kommet seg, men det er fortsatt en vei å gå.

–Jeg drømmer om markedsføring som omhandler mer helse, funksjon, hverdagsglede og mestringsopplevelser. At produktet blir markedsført som det det er; et sted alle typer mennesker kan trene og bevege seg. Jeg drømmer om en kultur hvor senterne i større grad oppdrar medlemsmassen til å si hei, være støttende og skape fellesskap. Og ikke minst drømmer jeg om tettere samarbeid mellom bransjen og det offentlige. For å skape naturlige overganger fra kommunale tilbud, rehabilitering og sykehusopphold slik at aktivitetsnivået blir igangsatt og opprettholdt, avslutter han.

To veker ut i det nye året

Det er 10. januar, snart 2 veker ut i det nye året. Eit nytt tiår, med påfølgjande nye ynskjer om ein betre livsstil. Eller ikkje? 

Det å ha nyttårsforsett er eigentleg ein fin ting sjølv om eg sjeldan har tenkt på det på den måten. Eg ynskjer heller å leve stabilt, og «innafor» mine ynskjer heile året. Likevel skal ein ikkje kimse av kvart enkelt ynskje og motivasjon. For vi er ulike,- alle menn og kvinner.

Eg hugsar då eg sleit med bulimi. Minner frå nettopp nyttårsforsett. Når eit nytt år kom bestemte eg meg for at no skulle det skje. No skulle eg slutte å ty til doskåla. No skulle det bli slutt på styggedomen, og avhengigheita. Det gjekk bra ei stund. Ja nokre veker, men so small det. Eg braut min eigen lovnad og spydde so det stod etter i min fiende; doskåla. Eg kjende meg som eit udyr, eit fortapt monster og ei svak dame. Eg var skamfull, og det hjalp lite for vidare motivasjon. 

Dagane gjekk, og eg kjempa som rakkarane for å stå i mot overeting og den fordømte doskåla. Eg hadde høyrt og hadde dagleg i tankane, at du kan reise deg opp neste dag. Stå opp med ein ny guts og kjøre på derifrå. Men når du først har fallt gjennom er det knallhardt å gå vidare som at ingenting har skjedd. Det er drit tøft.

Eg veit om mange som slit med akkurat denne utfordringa, altså bulimi. Men eg veit også at det er mange der ute som har laga sine eigne «forsett» for det nye året. At ein skal trene meir, ete sunnare, drikke mindre, være meir tilstades for familien, jobbe mindre eller jobbe meir etc…det finnast eit utal av nyttårsforsett.

Men korleis skal ein angripe situasjonen når ein bommar? Når ein går på ein smell ein ikkje hadde planlagt? Det første eg tenkjer då er å tilbake til «lovnadane» du ga seg sjølv. Var dei for store, for «hårete»? Er det dette forsett som du trur du kan halde over lengre tid? Kva vil det sei for deg personleg å gjennomføre dei nye «lovnadane»? Kva gjer du om du eit par tre gonger» sprekk» og ikkje får det til? Kva er løysinga då?

Eg kan berre snakke for meg sjølv og eg minnast svært godt då eg sleit med bulimi. Eg gjekk på smell på smell, men eg fann ut at det beste var å ta dag for dag. Ikkje månad for månad. Ikkje veke for veke. Det enda til slutt med ein mestringsfølelse der og då av å klare å nettopp mestre dag for dag. Det var det som skulle til: Å ikkje sjå så langt fram, men ta dei små stega og være bevisst på dei. 

Som sagt er nyttårsforsett heilt individuelt, men det er likevel viktig å vite at ein ikkje skal la seg knekke om ein får ein «sprekk» eller to. Det er ikkje verdas undergang. Det kjem ein ny dag og ei ny veke. Tru meg!

Springerinneklem

Kunstig vekt

Då eg var 17 1/2 år vann eg mitt første NM for Junior på 400 meter. Ein distanse som krev eksplosive musklar. Ein muskulatur som eg var fødd med. Ja, eg huskar mamma har sagt at lårmusklane mine viste seg fram allereie på stellebordet….

Så begynte faenskapen fire månadar etter NM gullet. Eg var nyleg fylt 18 år og såg føre meg ei stor friidrettskarriere. MEN…eg begynte å tukle med maten. Vekta raste ned, og dei eksplosive musklane forsvann litt etter litt. Til slutt var det berre ein spinkel skapning att som ikkje klarte å prestere. Eg hadde oppnådd ei kunstig vekt. Ei vekt som ikkje passa min kropp, og som gjorde meg dårlegare; både på friidrettsbana og i kvardagen.

Stafettlaget på NM Byrkjelo. Eg heilt til høgre; – før eg blei sjuk.

Eg klarte heldigvis å legge på meg så pass at eg klarte å prestere tre gode år på rad (3 NM gull, 2 Nordisk gull og deltaking i EM på 1500meter, Munchen). Men det var samstundes ei kunstig vekt. Eg heldt fortsatt på kontrollen. Balanserte på knivsegga. Det skulle «betale» seg til slutt.

Poenget mitt med dette innlegget er mine tankar rundt kroppspress i toppidretten. Det er ikkje til å legge skjul på at dette er eit stort tema, og eit vanskeleg tema. Det handlar om press som ein legg på seg sjølv, press frå omgjevnadane, forventningar frå alle mulege hald, og til slutt endar dette opp med handlingar som resultat av vonde tankar om seg sjølv og eigen kropp. Er eg ikkje god nok? Kva må eg gjere? Jo, slanke meg og på same tid auke treninga…..Det er ein dårleg kombinasjon, og kan få fatale følgjer

Frisk nok til gull,- men på ein knivsegg…
Etter endt friidrettskarriere gjekk det heilt skeis…..i mange år…

Vi er alle bygd ulikt. Nokre har ein røffare muskulatur som er eksplosiv og sterk, medan andre har ein lettare og seigare muskulatur. Slik er vi laga. Det er individuelt. Utfordringa startar viss ein begynner å «kødde» med det ein er fødde med. Ein tek vekk det som er fordelen. Det som kan gjere kvar enkelt best. 

Eg kallar det for kunstig vekt. Ja, når ein slankar vekk sine eigne «genar». Når ein ikkje tar i bruk dei fordelane ein faktisk er fødde med.

Det er tøft å vekse opp i dag, både som vanlege folk og som idrettsutøvar. Det er press i alle kantar. Ein skal liksom sjå slik og slik ut….men kva er poenget viss ein endar opp med å gå i mot si eiga kroppsbygning i staden for å heller utnytte den fordelen din kroppsbygning har. Bruke det for det den er verd. 

Med mitt andre barn- Erle

Eg skulle gjerne gått mange år tilbake i tid og gjort akkurat det, men eg valde å tulle med maten og miste det eg var bygd for, nemleg eksplosivitet. Ja, fleire kilo med musklar som faktisk gjorde meg til Norgesmester på 400meter. Ein distanse eg digga. Heldigvis kom eg meg så til rette att, at eg klarte tre NM gull på 800 meter. Men det er tre år som eg kallar «frisk nok til gull». Etter det gjekk det heilt skeis. Då tok den forbaska spiseforstyrrelsen overhånd, og eg blei ein skugge av meg sjølv.

I dag- fleire år etter + to barn utnyttar eg den fordelen eg har av gener. Eg kan i ein alder av 40 år løpe sprint og kjenne at det faktisk går ganske så «radig for seg», og eg kan auke vektene i markløft etc. så lenge eg held treninga nokolunde ved like. Eg brukar det eg er «laga for», og kjenner at det er heilt rett. Den kunstige vekta er ikkje lenger eit faktum.

Springerinneklem

Den vanskelige balansegangen

Noen tanker etter den siste ukas skriverier om vekt og toppidrett (på bokmål).

Toppidretten er brutal på mange vis. Det er knallharde treningsøkter, og prioriteringer. Det er press fra omgivelsene, og ikke minst fra seg selv. Det er tanker om egen kropp, kosthold og vekt. Alt for å oppnå den store drømmen om å bli best. Om å komme først over målstreken, stå øverst på pallen og få oppleve nasjonalsangen.

Vinteridrett i Norge er som fotball i utlandet. Media, og nasjonen står på hode for å få med seg de ferskeste nyhetene. I det siste har vekt og toppidrett vært de store temaene der TV reportere og avisjournalister har stått i kø med spørsmål. Som redaktør av SKIsport og (Friidrett), og med egne erfaringer, har jeg noen ord på hjertet når det gjelder sistnevnte tema.

«Frisk nok til gull»

Det er uten tvil bra at vekt og prestasjon blir tatt opp, og snakket om. Vi lever tross alt i et samfunn der akkurat dette er blitt en stor del av hverdagen, både for oss vanlige og for de som har kroppen sin som arbeidsverktøy. Med andre ord toppidrettsutøverne. De som er i verdenstoppen, og har forventninger fra alle kanter.

Jeg har selv vært toppidrettsutøver, og kjent på hva som skal til for å bli god. Det endte både bra og dårlig. En kommentar og en opplevelse av å ikke strekke til verken vektmessig eller prestasjonsmessig fikk meg til å spise mindre og trene mer. På denne tiden var dette temaet langt mer tabu enn i dag, og det hele endte med en skrapa kropp som ikke hadde energi. Jeg var likevel så innstilt på å bli best, at jeg fikk på meg akkurat de kiloene som var nødvendige for å prestere. Jeg kaller de årene: «Frisk nok til gull». Men fokuset på kropp og vekt slapp aldri taket, og jeg utviklet benskjørhet. Det satte en stopper for toppidretten. Kroppen var nedkjørt og jeg slet med spiseforstyrrelser i 13 år.

Sjuk og beinskjør

I dag er støtteapparatet mye mer kunnskapsrikt enn før, – heldigvis. De beste har flere i ryggen som kan hjelpe og veilede. Eller «regulere» som vi hørt flere ganger. Dette gjelder dessverre ikke de unge som er på vei opp. De kan ikke bare ringe ernæringsfysiologen eller psykiateren i Olympiatoppen. De ser for seg sine forbilder som lever på en knivsegg. En balansegang der kroppen har lav bmi, og er på grensen til at helseattesten ikke er blir godkjent. 

Vi vil nok aldri komme utenom at en «regulert» kroppssammensetning i toppidretten er avgjørende for å nå toppen, men vi må tenke på de som er på vei opp. De som er 15-16 år og som studerer hver enkelt bevegelse og kroppsdel av skistjernene våre. Idretts-Norge må bruke ennå mer ressurser på å bygge opp lokale støtteapparat med kunnskap om akkurat kosthold, vekt, prestasjon og tanker, – slik at vi ikke mister ungdommene våre på veien. Vi er alle ulike, med forskjellige kroppssammensetninger og det er viktig for en ung utøver å vite. Det er langt fra alle som kan sammenligne seg med de tynneste idrettskroppene, men de kan få gode råd til å få ut det beste av sin egen kroppssammensetning og behov.

Mitt beste løp på 800 meter i Drammen 2001. Det endte med mitt 3 NM gull.

Toppidrett byr på en utfordrende balansegang, men det betyr ikke at det skal kompliseres for mye. Helsa er tross alt det viktigste opp i alt, og får ikke kroppen nok og riktig mat vil det til slutt stoppe helt opp. 

Noen linker til siste dagers mediaoppslag:
Dagbladet
VG
NRK
TV2
VG

I dag er jeg glad for å slippe tanker om hva jeg skal putte i munnen eller ikke. Det er en befrielse med tanke på hvordan livet som toppidrettsutøver var. Likevel, selv med mange «arr» i minnet angrer jeg ikke på de gode årene jeg fikk på løpebanen. Jeg skulle bare ønske at det var mer åpenhet og kunnskap rundt kropp og helse på den tiden.

Springerinneklem

Musikalsk opplevelse

Forrige fredag reiste min kjære og eg til Hamar for å høyre god musikk. Eg visste ikkje kva eg gjekk til, men med tanke på at Kaizers har vore ein stor favoritt var eg ganske sikker på at «JanOve» skulle leve opp til forventningane. Og eg kan ikkje sei noko anna enn at det gjorde han med sitt «Spindelvevriff». Nydeleg musikk, tekstar og show. Eg fall veldig for songen Scenario. Anbefalast å oppleve på det sterkaste. Nedanfor ser dokke resten av turneen.

Berre eit lite tips på ein onsdag!

Springerinneklem

Så var dei 30 over….

I går gjekk livet mitt inn i ei ny tidsepoke, eller eit nytt tiår er vel meir rett å sei. Eg er ikkje lenger i 30 åra, men komen inn i den velkjende 40 års krisa.

Fekk eit morsomt kort av mor til dagen, der det står beskrive kva som skjedde i 1979, 1999, 2009 med inn limerick til slutt. Artig.

Dei siste 10 åra har vore heilt vanvittige etter mi meining. Det har skjedd ufattelig mykje, og det største er sjølvsagt då eg blei så frisk at eg fekk moglegheita til å bli mamma. At Noah og Erle kom i ein alder av 35 og 37 år. Ingenting kan toppe det.

Feiringa får vente til helga då det er barnefri. Eg har invitert gode venninner til selskap, og gler meg veldig til å møte dei til skravling og heimelaga tapas. Nokre av dei er år og dag sidan sist, så det skal bli ein fornøyelse.

I dag har eg løpt ein herleg tur ute i det fine oktoberværet. Synes for å være ærleg det er godt å sleppe snøen ennå. Det betyr mindre kle på alle mann, unngå å tryne på glatta, snøskuffa får kvile litt til og ein kan løpe på haustlauvet.

Nydelege haustfargar
Slepp akkurat dette….:)
Vakkert på Lillehammer for tida.

Ha ein fin onsdag vidare!
Springerinneklem